Monsters of Reality

Med denne formidable tittel blev der i forrige uke avholdt en teaterfestival/seminar på Dramatikkens hus. Temaene var autensitet og virkelighets begrepet overført til scenisk utdyrk. I sig selv uhyre interessant. Men hva har dette å gjøre med barne- og ungdomsteater?Autentisitet, barnas virkelighet kan utforskes i en kunstpedagogisk, samtidskunstnerisk prosess. I tillegg gir vi dem verktøyer til å bli et kapabel fremtidig publikum.

Tidligere publiceret på www.osloteatersenter.no

Først et par ord om deltakere: mange spennene foredragsholdere – blant andre Imanuel Shipper, som fortalte om sin forskning og arbeid med Rimini Protokol, og Nikolaus Müller-Schöll; bidrag fra både norske og europeiske kunstnere i form av forestillinger og performance lectures, hvor jeg både fikk sett og fall iser for «Cmmn sns prjct» (bilde), men også for bidrag fra vor egen Pia Maria Roll og Trine Falch. Både kunstnere og foredragsholdere deltok i paneldebatter i løpet av festivalen.

Konklusjonen var at dokumentarteater, iscenesettelse av (virkelig) fiksjon og (fiktiv) virkelighet, er en naturlig, uatskillelig del av det å jobbe med scenekunst. Det er den evige søken etter at kunne komme enda nærmere publikummet, som kaster kunstnere ut i stadig nye utforskningsprosjekter. Med bruk av virkelige historier og virkelige mennesker som skuespillere, følger et stort sosialt ansvar.

Men hva har dette å gjøre med barne- og ungdomsteater?

I kunstpedagogisk arbeid med barn og unge er autensitet en naturlig del av det kunstneriske innhold, uansett teaterform. Det treder dog tydeligst frem i arbeidet med performance art/samtidskunst. Arbeidet med samtidskunst med barn og unge gir mulighet for å validere deres kunstproduksjon - som i aller høyeste grad jevnbyrdig med de voksnes profesjonelle arbeide.

Det autentiske kan defineres som et aktuelt møte mellom to mennesker. I teater finnes dette møte mellom skuespilleren og publikum, mellom tilskueren og verket. Denne kommunikasjon i tradisjonell teater, hvor publikum er avskjermet fra artistene gjennom bruk av 4 vegg, skjer i form av historiefortelling.

Cmmn sns prjct

I det moderne samfunnet er vi som mennesker ikke nødvendigvis interessert i en felles historie, som alle skal identifisere seg med. Vi vil gjerne høre den personlige fortellingen, se den personlige manifestasjonen, som gir oss fragmenterte elementer vi kan identifisere oss med. Da må kommunikasjonen også skjer på en annen plan. Denne prosess mellom publikum og kunstverket skjer gjennom forførelsen, gjennom kroppen, gjennom blikket.

Fremtidens publikum lever allerede i samtiden. Dette publikum skal have muligheten til å oppleve, se og bearbeide denne samtiden, gjennom et kunstnerisk produkt. Vi, pedagoger og kunstnere, har ansvaret for at gi vor publikum relevante verktøyer til å bearbeide disse uttrykk. Teaterpublikum ønsker ikke å føle seg utlevert. Hvis man bare har stiftet bekjentskap med den tradisjonelle oppfattelse av hva teater er, føler man seg nettopp utlevert i møte med samtidskunst, hvor publikums sin rolle til stadighet rykkes ved.